A small piece of insanity

Sånn i starten av semesteret, når det ikke er så mye å gjøre, ja da er det godt med uni livet og omvendt uke med 2 ukedager 5 dager lang helg. Men så fort oppgavene nærmer seg kommer stresset og 7 dagers arbeidsuken. Null stopp, med øyne klistret til bøker, notater, databaser og journaler. Stille ganger og lukkede dører, bibliotekene og datarommene er fulle, mens fra rommene hører man noen knirk i kontorstolene, eller en dør som går opp i det noen skal hente sin neste kopp med kaffe. Da er det liksom ikke så ille når England presenterer et vårvær med grå dager og øsende regn, men i dag, i dag er det sol og det gjør det litt vanskeligere å fokusere.

 

Jeg tusler gjennom headington campus, jeg er ferdig, ferdig med et semester av uni. Solen skinner og temperaturen minner om en norsk host. Det faktum at det absolutt ikke foles som vinter gjor det nok enda mer vanskelig aa innse at det er omtrent tre maaneder siden jeg tuslet gjennom headington campus uvitende, spent og nervos mens jeg som alle andre freshers ble angrepet av flyers, tilbud og freebies. Da var campusen overfyllt I dag var det kun meg og alle de faste ekornene. Det er stille, mange har dratt hjem, jeg er alene I leiligheten naa, og de som fortsatt er her traver til eksamen mens de prover aa huske alt de har laert paa den lille gaaturen. Ogsaa er det vi internasjonale da, som bare venter paa at det skal bli vaar tur aa reise hjem til jul, mens vi krysser fingrene om at ikke england skal faa noe hvit jul I aar, I hvertfall ikke for flyet vaart har landet trygt hjemme.

 

Jeg er paa vei inn til sentrum for noen last minute julegaver og en stor chai tea latte. Jeg kan ikke vente med aa komme hjem, men aw saa glad jeg er jeg skal tilbake hit.

 

I have never been much of a people person, a point well proven in England. I connect with a few, instead of knowing everyone. I am awkward in big masses of strangers, I am silent when sober and over friendly when drunk. I hate crowded buses and crowded streets, people walking slow, stopping up. I like a small few, I like to have a group that is mine, somewhere to belong. The people outside they care too much, without actually caring. The people outside will always discuss your actions even though you and your friends don't care, even though it is none of their business, they will always care. People do not understand, they don't understand that it is possible to be alone without being lonely, or that you are more lonely in a room filled with people you are supposed to know. They are more like strangers than the people you have never seen before they pass you at starbucks.

 

I must admit I have been both lonely and alone here. It might have taken more time than I expected, but I found my little place to belong, among more norwegians than I expected, and a litle english sunshine.

 

Oxford through our kitchen window

Det nærmer seg ett år siden sist jeg skrev ord i denne velkjente boksen. Jeg regner med det var et snev av nostalgia som brakte meg tilbake til nettsiden jeg omtrent hadde glemt. Det er mye som endrer seg på ett år, overraskende mye, men samtidig er det så mye som ikke endrer seg, uansett hvor mye du ønsker det.

Akkurat nå har jeg bodd i rom T12a i omtrent 11 uker og om kun tre korte uker er jeg hjemme til Norvegia og egen seng. T12a er et passende studentrom, litt som gryffindor i følge Em. Jeg har ikke så mye ord til overs for blogging lengre, de fleste blir brukt på coursework. Nå er det heldigvis kun to oppgaver igjen. Ja også var det to eksamner da, på samme dag vel å merke. Føler meg klar for juleferie, både hjernen og levra trenger en liten pause snart. Det må likevel understrekes at jeg allerede gleder meg til å komme tilbake til T12a. Det er ikke så mange andre steder du ser 25 ekorn på vei til bussen, eller kan ha like herlige onsdager, søndager og fredager du helst vil glemme.

 

Så var det på tide å legge fra seg julemusikken, nostialgien og hoppe over til mikroøkonomi. Så får vi se om dette var en start, en slutt eller kun en once-a-year oppdatering.

 

Economics, finance and international business

Do you have the stamina?

Rett etter eksamen hadde jeg planlagt å skrive noe om hvordan jeg følte meg 7 kg lettere, ettersom det er vekten på den "lille" mengden med pensum vi hadde i Roma. Jeg skulle skrive noe om hvor herlig det var å møte alle igjen i Oslo at jeg nesten glemte eksamensnervene, i hvert fall i noen få minutter. Jeg liker ikke Oslo, ikke sånn egentlig, det er mange andre steder jeg setter fremfor denne hovedstaden vår, men så har også denne byen sine gylne timer. For meg er Oslo's vakreste time mellom 7 og 8 om morningen i desember. Det er fortsatt mørkt, meget få turister eller andre folk som suser. Alle er der fordi de skal et sted og Karl Johan er overasskende dekket med akkurat passe julelys til å gi deg julestemning i storbyen og for hele opplevelsen er det en selvfølgelighet at du har en kaffekopp i hånda.

Og så kom kvelden før dagen, og jeg snakker ikke om julaften, men kvelden før examen philosophicum, og ikke vet jeg hva skjedde men pc'en streika også satt jeg der med nesa i bøker og notater. De gangene siden den gang jeg så får stukket nesa innom facebook er med mammas jobbpc, men det gjorde liksom ikke noe, for det var desember, julstress og så kom Thels hjem og nå trenger jeg en liten bit Italia så i kveld blir det vin og skravling med Thels før hun så alt for snart forsvinner til Sogndal igjen. For øyeblikket prøver jeg å bake biscotti og om litt skal jeg prøve å lage pesto lasagne. Alt dette med ekstra trykk på prøve, for jeg aner virkelig ikke om dette blir rett eller fungerer at all for jeg har da aldri prøvd før, men en gang må jo være den første og dette er min. Også kan det ikke være så ille, for kjøkkenet lukter jul... men det er kanskje bare fordi jeg tilsatte kanel for at den italienske biscottien skulle være litt mer julete.

Jeg har gått til anskaffelse av en ny Faber-Castell markeringstusj (rettere sagt så rappet jeg en fra jobben til mamma) Det var nødvendig med en ny slik gul neonlysende tusj ettersom den andre var tom etter å ha strøket over alt om og av Platon, Aristoteles og Descartes, mens den rosa la jeg igjen i Roma etter den ble flittig brukt på vors, og veldig lite før eksamen, Så nå sitter jeg her med ny tusj og nye post-it lapper og jeg burde for all del hente exphil 1 og 2 for å fortsette markeringsmassakeren, hvem vil vel ikke lese mer om hvordan alt kan være en drøm eller at vier ledet vill av demoner? Så jeg forlater dere med denne søte Mika sangen, mens jeg setter meg med min kopp kaffe som rommer 7.5 dl (det er trygt) og leser mer om historiens grunnleggende filosofer.

 

Det er en uke siden jeg sov i min egen seng for første gang på omtrentlig tre måneder. Det er en uke jeg har brukt på alt for lite, jeg har pakket ut, lest veldig lite exphil og idéhistorie, skrevet og slettet blogg innlegg, det finnes bare ingen ord som kan beskrive det jeg vil si, det jeg vil skrive her så jeg kan bla det opp og lese det om et år, eller en måned, skrive de helt ferske inntrykkene og minnene fra Roma så jeg kan lese det slik det var. Men nå er det gått en uke, jeg har ikke fått skrevet noen ting og det er ikke ferskt lengre. Det er en uke jeg har tilbragt ved å gjøre alt for lite og være syk, det siste mest sannsynlig et resultat av temperaturforskjellene mellom Norge og Roma. Ikke at Roma heller var så varmt som forventet de siste dagene, hvem skulle vel huske at så fort solen forsvant så datt gradene fra 20 til 10, kanskje enda lavere, det ble kaldt om natta også i Roma.

 

Jeg hadde glemt hvilket vinter vidunderland Norge kan være i November, jeg hadde selvfølgelig gledet meg til visse ting her i Norge, jeg hadde håpet det skulle være snø og det så vi jo allerede når vi landet. Men likevel hadde jeg glemt hvor nydelig det kan se ut når himmelen er blå og sola glitrer i snøkrystallene som dekker hele landskapet i hvitt. Jeg hadde glemt vinter vidunderlandet, jeg hadde glemt hvor godt det er med norsk melk og norvegia. De sier borte bra og hjemme best, men hva om Roma føles like mye som hjemme?

 

Jeg er fortsatt like overrasket når jeg kan sove en hel natt uten å bli vekket av leketøy sirenene som passerte leiligheten minst to, tre, fire, fem ganger i timen. Jeg savner å sitte på balkongen og analysere den italienske trafikken, det høres kanskje merkelig ut, men den balkongen er det stedet jeg følte meg mest hjemme, mest hjemme av alle steder i Roma. Jeg savner at det knapt tar fem minutter å finne Frigidarium(det som etter min og toscana reisekameraten min sin mening er verdens beste is, italienske is) Jeg savner Abbey rett ovenfor gata til Frigidarium, jeg savner at det kun tar ti minutter til før jeg har passert Piazza Navona, Phanteon og ender opp i Corso, jeg savner å tusle nedover Corso å se både bløtkaka på Piazza Venezia og obelisken på Piazza del Popolo, se på menneskene og klærne. Jeg savner at du kan gå ut en hvilken som helst ukedag og ta en mojito uten at lommeboka lider. Jeg savner å gå til skolen under høsttrær langs elven, jeg savner menneskene, jeg savner appelsintrærne i "skolegården." Hvis jeg fortsetter lista blir den for lang, den vil aldri stoppe og jeg vil ende opp med å melde meg på neste semester, noe jeg ikke kan ta meg råd til akkurat nå. Så da avslutter jeg med at jeg absolutt ikke savner å ta buss i Roma eller de tre gylne spørsmålene: "where are you from?"  "what are you doing in Rome?" "Aw, What/where are you studying?"

forsinkede bilder fra minitur til Toscana, når friends episoden er det mer kaffe og samfunnsvitenskap.

Det er høst, det er høst i Roma. Det er kjølig om kveldene og passende med joggebukse og ullgenser inne i den store åpne leiligheten vår. Enkelte dager er himmelen grå, den kan åpne seg og slippe ned alle skyers regndråper, og i verstefall river vinden i stykker den svarte nille paraplyen min. Men det er ikke så ofte og i Roma finner man alltid en koselig cafe hvor en kan søke ly.

På onsdag er det eksamen i exfac og planen var selvfølgelig å lese intensivt hele leseuken, for å deretter kunne nyte Roma i frihet frem hjemreise. Men når man har levd så alt for lenge etter quoten "the plan is there is no plan" så går ingenting som planen og jeg sitter nå omringet av exfac bøker og stirrer i Pc skjermen. Det skal gå bra, det må det bare, det gjør nok det.

Det er høst, et par tekopper, et par kaffekopper om dagen. Ipoden har høstmusikk samlet i "raindrops" listen og i mine få internett moments har jeg lett frem Damien Rice, noe det er så alt for lenge siden jeg hørte på.

Til informasjon selger de både klementiner og mandariner på nærbutikken og jeg kan nå ærlig si at vi ikke trenger mandariner i Norge, for klementiner smaker mye bedre.

 

 

Hele kjøkkenbenken og kjøkkenbordet er fylt med syltetøyglass, kopper og flasker av alle slag. Det må ryddes, men det er tiltak å reise seg fra stolen og pc'en som endelig fikk logget på det usikra nettverket i nærheten, for å rydde opp de kreative løsningene for glass ettersom det kun fantes fire i skapet da vi kom. Om sant skal sies så tilhører vel og noen av de nye glassene egentlig til diverse av Romas utesteder.

Det er søndag og siste dag av ferieuka, den forsvant så alt for fort og jeg har ikke fått dekket noe av skolearbeidet jeg hadde planlagt å få unnagjort. Noe som betyr at uka blir fyllt med semesteroppgaver i exphil og idehistorie samt mye lesing mot exfac eksamen 27.oktober. Det jeg derimot fikk gjort i ferien var min lille halvplanlagte minitur i Toscana, som virkelig er så nydelig som mytene skal ha det til.

Byen Pisa var kanskje ikke så mye å skryte av men tårnet var skjevere enn forventet og parken rundt var ikke så ille den heller, ganske så koselig egentlig.

og nå funker ikke nettet lengre så no more pictures yet. orker ikke skrive mer heller. tar det senere. film tid.

Jeg leser ringblad på nett, mens jeg spiser kaffe yoghurt til lunsj, enda en av tingene på listen over hva jeg kommer til å savne når jeg er tilbake i Norge. For jeg kan virkelig ikke tro at jeg allerede har vært i Roma i tre uker. Det er herlig med fredags fri, bortsett fra at jeg burde skrive mer på semesteroppgaven om Menon som skal leveres mandag morgen. De andre jentene har reist på shopping, men av erfaring er shopping i Roma dyrt så fort jeg finner min nye yndlings butikk Brandy & Melville, i stedet sparer jeg pengene til ferieuken i uke 39, og det som forhåpentligvis blir en mini interrail/rundtur i Toscana området ++ også shopping når vi kommer hjem da.

I kveld er det vors i Fiorentini leiligheten, bedre kjent som leiligheten dekorert av skilt og reklameplakater, eller bare vår leilighet rett og slett. Jeg har ikke oversikt over hvem som kommer, men koselig skal det blir, og det er fortsatt masse drikke i barskapet. Så blir det vel Abbey (jeg tipper abbey, det blir alltid abbey), en annen pub, eller en vinbar, før det bærer ut på jakt etter en annen nattklubb enn mood, som absolutt ikke kan anbefales.

det mindre positive med at internett usb'en vår nå fungerer er at det blir ytterst umulig å fokusere på så mye annet, så nå får jeg logge av og skrive et par hundre ord til om Menon

det var startfasen nå er de politiske plakatene fjernet (vi må jo holde oss oppdatert, 5 september er for lengst passert) og erstattet med nye, i tillegg til at omtrent alle vegger er fylt.

Dagene går visst fort her i Roma, vi er ferdig med første bok i Exphil, og har allerede satt i gang med intensivkurs i idèhistorie. Vi skulket dagens italiensk for å sitte på abbey å internette, for egentlig vil jeg karakterisere timene mer som lek enn italienskkurs.

Etter en helt nydelig helg som turist i Firenze føles Roma og leiligheten enda mer som hjemme,




der bor vi



Domkirken i Firenze


døren til himmelen






en kirke mange mange trappetrinn over firenze

nå forsvinner strømmen og det er vel greit for jeg må skrive semesteroppgave.

Sykkeltur i Borgheseparken, fire jenter på en av versjonene uten motor. Hadde det ikke vært for at kjede hoppet av før siste oppoverbakke og vi kun var to som tråkket ville vi slått gutta. Ellers kom vi jo fortsatt på andreplass.


Termini, vi var visst forsinket til toget så da ble det to timer venting.


Strandtur til den nydelige havnebyen Anzio.


Ferdig stekt og badet, mer togventing..


Phanteon... minner om utrykkshistorietimer mandag morgen... minner om bildebytting fra helgens fester og interne friendsjoker med thels. men jo det var pent der altså


søyler, er det mye av, flere utrykkshistorie assosiasjoner, men de er pene å se på.


utsikt fra balkongen utenfor soverommet. rett rundt hjørnet ligger brua som går over til Vatikanet.


kjøkken, spisebord

sånn det er vel det jeg rekker før batteriet forsvinner og jeg må hjem å lade pc'en. For vi sitter once again på Abbey for å internette.

Det er andre gangen jeg låner internettet på Abbey Theatre og tredje gangen vi nyter den herlige stemningen på denne irske pubben midt i Roma. Ettersom internettet i leiligheten fortsatt ikke er i orden må vi trekke til andre trakter for goder som facebook, gmail og kontakt med verden utenfor denne fantastiske byen. I dag er det en uke siden vi kom, og ja jeg skal ikke si jeg ikke var nervøs til tusen på flyplassen og følte meg en smule liten første gang jeg spasserte inn i den enorme leiligheten vår.

Vi er tre jenter og tre gutter fra litt forskjellige kanter av Norge som er samlet i den sentrale Fiorentini leiligheten. Den ligger rett ved elven og etter en liten bakgate i motsatt retning fra Tiber-elven kommer du til Corso Vittorio Emmanuelle. Alt vi trenger ligger sentralt og denne herlige puben er ikke mer en fem min unna. Skolen ligger raske 1,8 km vekk, i den gamle bydelen Trastevere.

Bildene fra gårsdagens kveldsutflukt til det stedet jeg sitter akkurat nå og dagens veldig mange timer lange gåtur til, rundt i og hjem fra Palatin, Forum Romanum og Collosseum, er fortsatt ikke inne på pc'en, men nå skal jeg se om nettet takler opplastning av noen få bilder fra resten av oppholdet. Før jeg deretter nyter resten av te'en og fokuserer på semesteroppgaven.

ok ingen bilder nå, det fikser visst ikke nettet.

Ok pakkekrise allikevel, vekten vår er totally feil og nå veier kofferten 21 kg uansett hva jeg tar ut. Jeg vet jeg kanskje burde droppe et sko par eller to, men de som kjenner meg rett vet at det er mye annet og viktigere jeg heller vil ofre.Det er mye sm ikke skal være med hjem som en full hårspray ulike badeartikler, et gammelt håndklede, utslitte sko etc etc, men det har ikke noe å si nå og av ren stahet nekter jeg å møte opp på flyplassen med vekt så det akkurat går. Sekken veier praktisk talt 5kg uten noe i, men den er så mye mer praktisk enn en bag.. Jeg har heller ikke pakket 10 sesonger friends, et kilo kaffe eller noe lignende. Akkurat nå stirrer jeg på kofferten helt lost for hva jeg kan ta ut, hvordan greir folk vanligvis å pakke, hvor har de lært det.